Det begynner å bli en stund siden sist,- men med nada internett i London og fullt opp på jobben har det vært umulig å få oppdatert dere. Akkurat nå sitter jeg og redigerer bildene fra London, så skal prøve å få vist dere litt bilder fra der om ikke så lenge. Men over til noe annet som får fart på fingrene mine. Rett fra levra (eller bukspyttkjertelen…).


Ironisk nok sa jeg til en jente dagen før jeg fikk diabetes at jeg var glad for at jeg ikke hadde det. Jeg fortalte om hvor fælt det måtte være, og ikke minst hvor vondt det måtte være å sette sprøyter. Dagen etterpå ble jeg dårlig, og legen fortalte meg at jeg hadde fått diabetes type 1. Typisk, hæ? Det er nå syv år siden legen fortalte om et liv med sprøyter i lomma og en insulinpumpe hengende i bukselommen. Hurra… Det å sitte på restaurant, spise biff og dessert for så å dra frem en sprøyte å sette den i magen er for meg uaktuelt. Så er det noe som virkelig er skakkjørt på denne jenta her er det diabetesen. Blodsukker i alt fra 1-27,- hver dag. Og om jeg greier å holde det stabilt? Hah… Da kan jeg ikke spise en dritt, men jeg er sulten som faen, og sulten kommer å bliter meg i ræva etter typ 4 timer. Jada, jeg har hørt det før. Spis regelmessig, hold deg unna raske karbohydrater og ikke minst sjokolade, og mål blodsukkeret ditt. Men hey, husk at du skal leve ved siden av <3<3 La oss bare glise over ironien og fortsette. Fuck det! Sjokolade er min beste venn og karbohydrater er livet mitt. Blodsukkeret der i mot er min største fiende. Hadde jeg kunne drept diabetes skulle jeg gjort det i går. Satan som denne sykdommen irriterer meg. smilaJeg får ikke ta lappen på lastebil, og ei heller tiptruck. Ikke det at jeg har så jævlig lyst akkurat nå, men prinsippet. Dessuten må jeg inn til kontroll hvert femte år for å se om jeg fortsatt kan få beholde førerkortet mitt. Og mister jeg det, mister jeg det viktigste jeg har i livet mitt. Jobben min. Nå tenker du sikkert at dette må være en motivasjon i seg selv,- men nei. Det eneste som motiverer meg er den dagen jeg får en beskjed som sier at nå kan jeg bli frisk. Nå kan jeg få slippe de lange timene med føling, der svetten hagler som krigen, og det eneste du husker fra tiden med lavt blodsukker er at du vandrer inn på apoteket med venninen din som er flau over deg,- fordi du er i ført en rosa kosedress, støvler og håret i en dott fordi du ikke har igjen druesukker. Eller når du har så høyt blodsukker og du ikke får det ned igjen. Du er tørst, som faen. Du drikker, og drikker, og drikker, og etter ti sekunder kjenner du urindråpen på tur ned i trusa. Urinere, og det raskt! På dette tidspunktet kan du banne på at du ikke er i nærheten av et toalett så du blir sittende å holde deg til du ser gulstripa i øynene. Det slår aldri feil. Eller at det blir så ille at alt i kroppen din svikter, slik at du må ringe mammaen din å fortelle at du virkelig trenger hjelp fordi du bokstavelig talt holder på å dø. Jeg er èn og tyve for faen, og ikke nitti. Og så har vi nederlaget som slår deg hardt i hodet da legene forteller deg at du greier vel bedre. Nei for svarte,- da hadde jeg nemlig hatt et stabilt blodsukker! Et blodsukker som faktisk går an å leve av. Jeg er drit lei, og drit forbanna fordi jeg ble den som fikk det. Det skjer ikke meg… i ræva.